Åiåiåi

Ja, da sitter jeg her alene igjen på Casa Allianze;
etter jeg har hevet Åssi ut på gatra på egenhånd;
Grane derimot vet jeg ikke hvor er- han vat nok ikke at vi har kommet tilbake til LaPaz.

De siste dagene føler jeg det meste har jobbet litt imot meg.
På søndagen ble jeg frasjolet vesken med alt av penger, bankkort, sjuendesans, sertifikat, kamera med 1 måndes bilder på, og spansk ordbøkene mine...+ diverse andre nødvendige ting vi jenter trenger.
- Må ikke glemme at insulinen ble stjolet og blodsukkerapparatet....
-det blei en BIG case: folk i Bolivia har ikke diabetes- men vi fikk tak i litt insulin ( takk og lov for at jeg lærte i min barndom og dra opp insulinsprøyter), for her må det bli gjort på gamle måten!
Takk Kjære Marit Andersen for at du hjaLP meg med det!
Insulinapparat var det ikke til å oppdrive i Bolivia; men det hjalp Britt Jorunn Hovda meg med i Peru!
Takker og bukker!

Så nå foregår diabetesen min på gamlemåten;
ved å trekke opp sprøyter og regne insulinenhetene i mmol (en annen måle enhet enn i Norge).

Så gikk turen videre til Peru,
Ragnhild er vel ikke den som er mest kjent for å sitte i ro over lengre tid;
Så JA, e e lei av å sitte uendelig lenge på buss...
Vi mellom stoppet i Juliaca hos familien Hovda; utrolig hærlige folk!
Kunne mer enn gjerne vært der lengre!
Turen i Peru var jo grei den,
Savnet av Grane var jo selvfølgelig stort
- og jeg fikk jo selfølgelig en kraftig føling som førte til oppkast og hodeverk- så det var den turen.

Egentlig er planen jungel tur i helgen; men jeg tror jeg må la den gå.
Kroppen min trenger litt hvile- er littt skummelt når jeg ikke har stål kontroll på diabetesen.
Jeg har vel ikke vært så flink til å passe på hva jeg har puttet i meg, så magen min har begynt ¨verke slik som den gjorde for et år siden...
håper det er noe som kommer til å stablisere seg når jeg kommer hjem.

Ellers:
Takket være Grane; Så tor jeg at jeg kjenner vår kjære venn Nobukazu, veldig godt!